Et Norrønt Dikt om Lørdag “Laugardagr”
Laugardagr, en dag for hvile og bad, I varme vann, var lykken så glad. Med renslighet og ro, de feiret denne dag.
Så vask deg ren, og hvil deg nå, På Laugardag vi trenger ikke kamp gå. Med rent tøy og sjel, vi hilser dagen så fin, Laugardagr, vår badedag, sinnets vin.
Før jeg skriver histoien her. Dette er en av mine første fortellinger jeg skrev. Den har blitt lest inn av meg i en form for lyd fortelling, noen linjer har blitt endret men historien er den samme.
Den kan du finne her
Ellers kan du lese selve fortellingen straks. Kos dere!
I den lille viking landsbyen på Dovrefjell ved foten av det mektige fjellet Snøhetta bodde en nysgjerrig og eventyrlysten gutt ved navn Halvor.
Halvor var det man kalte en livlig men rampete gutt, det hende seg han gjorde skøyerstreker i landsbyen, men heldigvis for han ble han sjeldent tatt for dem. Men, det sagt de fleste viste at rampestrekene var gjort av Halvor, som alltid gikk med ett lurt smil om munnen.
Men Halvor gjorde ikke alltid skøyerstreker, når han hadde pause fra dem så elsket han også å komme seg ut av landsbyen.
Han hadde alltid vært fasinert av de høye fjellene som strakk seg mot himmelen, for ikke å snakke om bærene man kunne finne i disse bratte fjellsidene. Halvor elsket høsten og bærene som kom med den. Hvordan kunne noe så godt leve så bratt, år etter år, igjennom regn og vind så kom de alltid tilbake like gode.
Landsby damene og deres barn samlet bær hver høst, Landsbyen brukte disse til alt da de hadde helbredende egenskaper for de som var syke, ble du forkjølet kunne du for eksempel få en blåbærbrygg blandet med honning fra biene, samt at de satte også god smak på maten de spiste ellers i året.
En solrik dag bestemte Halvor seg for å gå ut og samle bær alene, han var stor nok nå mente han, allikevel om moren hans sjelden lot han gå alene så seint på høsten. Men Halvor følte seg modig og trosset morens ønsker.
Han tok med seg en kurv og en enkel liten kniv, ivrig etter å utforske de høye fjellene og finne de beste bærene som ennå ikke var plukket.
Fjellet og dens skoger var et magisk sted, med solens stråler som filtrerte gjennom bladverket og skapte et spill av lys og skygge på den myke, men også steinete bakken under han.
Halvor vandret forsiktig gjennom stiene, lyttet til fuglesangen og hummet en glad sang for seg selv.
Tenk, nå gikk han alene. Før hadde mor fulgt han mens de prøvde finne bær sammen.
Halvor, som nevnt var også en skøyer gutt. Mellom sang og bær plukk tenkte han også på hvilken skøyerstrek han skulle gjøre når han kom hjem, det var viktig det også mente han.
Halvor fant til slutt den store bær bakken som moren hans brukte plukke fra. Han brukte den lille kniven sin for å skjære av hele bærbusker, da bladene og noen av røttene også hadde sin funksjon til maten og medisinen.
Etter en stund med bærplukking hørte Halvor plutselig en lurt latter fra skyggene i skogen. Han snudde seg raskt, og der, mellom de tette trærne, sto en smilende og listig skikkelse. Det var ingen ringere enn guden Loke, den sleipe og listige skaperen av kaos og lureri.
“Vel møtt, unge viking!” sa Loke og bukket spøkefullt. “Ser ut som du samler bær. Jeg håper du ikke har tenkt å spise helt selv eller?” Halvor sto stille, frosset av forskrekkelse sa han “Er du den jeg tror det er?” sa han. Han så på klærne, de var veldig fine. Skinn drakten var grønn og brun, med smaragder rundt kragen.
“Det er nok det sa Loke, hvem ellers er vel så slående vakker” Sa han spøkefullt. “Hvordan ville du likt å bytte bærene dine mot noe langt mer spennende?” Sa Loke.
Han visste at man måtte være forsiktig når man handlet med guder, kanskje spesielt guden Loke, men nysgjerrigheten tok overhånd. Skøyer som han selv var, så kunne han ikke motstå å høre hva selveste skøyer guden kunne hjelpe han med.
“Hva slags bytte tenker du på, Loke?” spurte Halvor, mens han holdt fast i kurven med bærene.
Loke smilte bredt, strakk fram armen og sa: “Jeg har en magisk kniv her, unge viking. Den kan hjelpe deg med å finne de aller beste bærene, den vibrerer av magi og gjør bærene store som kongler. Hva sier du Unge Viking?”
Halvor nølte, “Du sier Unge Viking.. Jeg er faktisk ikke så ung lenger. Jeg er voksen nå. 12 år ” Sa Halvor veldig skeptisk. Men etter en liten stund ble fasinasjonen for en magisk kniv for stor til å motstå. Han rakte kurven med bærene mot Loke, som i bytte ga ham den skinnende, magiske kniven.
Halvor så på dens trolske utseende, han ble virkelig trollbundet av den fine kniven. Han takket Loke og fortsatte sin bærplukking, ivrig etter å se hva den magiske kniven kunne gjøre.
Han kuttet forsiktig bærene fra buskene, og til hans forbauselse så han at kurven hans ble fylt med de mest saftige og største bærene i skogen, de største han hadde sett. Han kuttet små bær, men når de kom i kurven ble de store som kongler!
Loke, som hadde fortsatt å fulgt Halvor i skyggene, hoppet frem etter en stund og lo fornøyd. “Så! Hva synes du om kniven min, Lille store viking? Magisk, ikke sant?”
Halvor fortsatte irriterte seg litt over hvordan Loke snakket til han på, han var konstant på han om alderen “Unge Viking” “Lille Store Viking”. Hva snakket han om? Tenkte Halvor.
Men, tross alt, Halvor var imponert, men han visste også at å ha med seg en gud som Loke kunne være farlig. “Hva vil du egentlig ha i retur, Loke? Det må vel være en hake for denne gaven, bærene du fikk var jo ikke all verden. Men gaven jeg får er jo virkelig stor. Jeg vil ikke havne i trøbbel for noe.”
Loke smilte, men denne gangen var det et lurt smil. “Ingenting, unge store viking. Ingen bytte kreves. Bare husk på meg når du bruker kniven, og kanskje en dag vil jeg be deg om en liten tjeneste. Men det er bare småting, ingenting alvorlig!”
Halvor, usikker på hva han skulle tro, nikket og fortsatte bærplukkingen. Det kunne jo hende at Loke så på han som en fin gutt. Han var jo tross alt en skøyer selv tenkte han.
Han kunne ikke nekte for at den magiske kniven gjorde opplevelsen med tur og bærplukking enda mer spennende.
Uken som fulgte, var fylt med glede for Halvor. Han brukte den magiske kniven til å finne de beste bærene, og folk i landsbyen ble imponert over hvor saftige og søte bærene hans var. Halvor ble kjent som den beste bærplukkeren i landsbyen, og hans rykte vokste, de ga han navnet Halvor Bærhøster. Om det var et stort viking navn kunne diskuteres, men han var kjent og hedret om ikke annet!
Men som dagene gikk, merket Halvor en endring i atmosfæren rundt ham. Folk begynte å snakke om uvanlige hendelser, det var sånn før også. Men ikke på denne måten, skøyerstrekene hans virket nå små i forhold til det som skjedde i landsbyen. “Dette er ikke mine skøyerstreker” tenkte Halvor.
Folk mistet dyrene sine, og mat ble borte fra ingen steder i landsbyen. Noen mistet klærne sine, men andre fant klærne sine surret sammen i knuter, knuter som var umulige å få opp igjen, og alle pekte fingrene mot Halvor, han var jo kjent for å være landsby skøyeren.
Han forsto at konsekvensene av å ha en avtale med Loke ikke hadde snudd til å være noe av det positive. “Tjeneste” tenkte Halvor. “Han bruker mitt navn for å gjøre ugagn i byen.” Snart var landsbyen full av mistillit, og selv om Halvor hadde fått gode bær og gitt byen my føde til vinteren, følte han på prisen han måtte betale, kanskje den var for høy.
En dag, da han satt ved elvebredden og grublet, hørte han igjen den lure latteren til Loke. Guden trådte frem fra skyggene, smilende lurt.
“Ser ut som livet ditt har blitt litt mer interessant, unge store viking,” sa Loke med et glimt i øyet.
Halvor, som nå hadde sett konsekvensene av Lokes triks, var fast bestemt på å rette opp feilen sin. Han ba Loke om å fjerne triksene og lureriene fra landsbyen og love å ikke plage folkene hans lenger. Han skulle få tilbake kniven også. Den hadde gitt han mer plager enn gleder.
Loke, som alltid var en vrien forhandler, snakket lenge og langt. Han nikket til slutt. “Godt, jeg vil oppfylle ditt ønske, unge store viking. Men husk, jeg vil kanskje be om en tjeneste fra deg en dag.”
Halvor var ikke helt enig. “Enda en tjeneste? Helt siden jeg møtte deg har jeg bare blitt lurt og snakket ned om” Sa han frustrert.
Men det kunne ikke være så ille trodde han, at byen hadde snakket bak ryggen hans og vært sure i flere uker var mer enn vondt nok for en som var en såpass kjent gutt i landsbyen. Med et snedig smil forsvant Loke med den magiske kniven i hånd, tilbake inn i skogen.
Halvor gikk tilbake til landsbyen, fast bestemt på å gjenvinne tilliten til sine naboer og lære at magi og skøyerstreker ikke alltid var morsomt, allikevel hvor fristende det hørtes ut. Han fortalte om kniven, Loke og skøyerstrekene som hadde tatt overhånd. Han ville bare gjøre det godt for landsbyen før vinteren.
De neste månedene jobbet Halvor hardt for å gjenvinne tilliten til landsbyens folk. Han hjalp til med å reparere små skader som Loke hadde medbrakt, Halvor var nå alltid ærlig og åpen om sine handlinger og skøyerstreker, og snart begynte folk å glemme de uvanlige hendelsene som hadde plaget dem, og skøyerstrekene som hadde blitt litt for alvorlige denne høsten.
En dag kom Loke igjen ut av skogen mens Halvor sto og skimtet utover utsikten av fjellene, denne gangen uten lurerier og triks. Han så på Halvor med et stolt blikk “Du har lært fra avtalen vår, unge viking. Du har vist at du er villig til å gjøre opp for deg og gjenvinne tilliten til folkene dine. Og ikke minst at skøyerstreker ikke alltid er moro. Broren min Tor lærte meg det en gang”
Halvor smilte, “Så du hadde en plan hele tiden? Er ikke du guden av triks og kaos”
Loke lo “Joda, jeg er fortsatt det også. Men det er også viktig tone det ned litt, i alle fall for de som ikke fortjener skøyerstreker. En skøyerstrek en gang i blant gjør ingen skade, tro meg Halvor”
I det fjerne hørte man en viking som ropte “Kua har bæsja på trappen min!” Loke flirte for seg selv..
Loke fortsatte fortelle Halvor at det kan noen ganger bli litt mye, og at man må roe ned noen ganger. “Det er viktig å være fri for tanker noen ganger, og bare kjenne på det man har” sa Loke.
Halvor innså at selv om skøyerstreker kunne være fristende, var ærlighet og respekt mye viktigere for en viking, i alle fall mesteparten av tiden. Loke nikket, ga Halvor en vennlig klapp på skulderen “Der har du det. Pluss, det finnes bare en super skøyer i denne verden. Det er ikke plass til to, i alle fall ikke hele tiden. Ta vare på deg selv, Store Viking” Å med det, forsvant Loke nok en gang inn i skogen.
Halvor ble en voksen viking, respektert for sitt mot, sin ærlighet og sin evne til å lære av feilene sine. Han visste at selv om han hadde hatt en utfordrende opplevelse med Loke, hadde han vokst som person og lært verdifulle lærdommer som ville veilede ham gjennom livet. Halvor, fortsatte plukke bær, men kun på gamlemåten og med mye mindre skøyerstreker. Og sånn fortsatte landsbyens liv, beriket med historien om den unge vikingen som en gang hadde hatt en magisk avtale med selveste guden Loke, i bytte mot en magisk kniv.
